Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske arter av ville dyr og planter og deres levesteder. Landene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter. Konvensjonen trådte i kraft i 1979. Pr. november 2007 hadde 45 land skrevet under avtalen.

 Perleugleunger

Perleugleunger. Perleugle er en av artene som skal beskyttes av Bernkonvensjonen. Den står på liste II og skal beskyttes mot jakt og innsamling av egg. Foto: Kristin Karlsen. 

 

Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak:

  • Liste I omfatter om lag 700 plantearter, både karplanter, moser og alger, som medlemslandene skal totalfrede. I Norge finnes det 25 arter som skal totalfredes.
  • Liste II omfatter om lag 700 dyrearter som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsamling av egg. Dette inkluderer pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, insekter, bløtdyr, pigghuder, koraller og svamper. 145 fuglearter, 30 pattedyrarter, et krypdyr, en amfibieart, fire øyenstikkerarter, fire billearter og tre sommerfuglarter finnes i Norge. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og til å sikre deres leveområder.
  • Liste III omfatter de fleste av de europeiske arter av dyr som ikke står på liste II. Dessuten er noen fiskearter med, blant annet laks. Artene på liste III kan bare utnyttes på en slik måte at bestandene ikke blir truet. Reguleringen kan skje ved fastsettelse av fredningstider, regulering av jakt, midlertidig eller lokale forbud mot utnyttelse og kontroll med innenlands handel.
  • Liste IV omfatter fangstredskaper og jaktmetoder som skal være forbudt. Medlemslandene blir blant annet pålagt å forby bruk av limpinne til fangst av småfugler, fotsakser, giftig åte og snarer til fangst av pattedyr.

Nasjonale forpliktelser

Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem. Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Det gir blant annet føringer for norsk forvaltning av de store rovdyrartene.

Gjennom et pan-europeisk samarbeid blir det i økende grad utarbeidet handlingsplaner for utvalgte arter. For norske arter gjelder det blant annet åkerrikse, dverggås, bjørn, ulv, gaupe og jerv.