Områder uten inngrep - en knapphetsressurs
Områder uten inngrep blir sett på som en knapphetsressurs både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Spesielt i løpet av 1900-tallet har utviklingen og framveksten av flere samfunnssektorer bidratt til mer omfattende endringer i arealbruken og flere inngrep i naturen.
Jordbruk og skogbruk har alltid påvirket det biologiske mangfoldet over store deler av landarealet. Økende rasjonalisering og intensivering etter andre verdenskrig har gjort det moderne landbruket til en langt sterkere påvirkningsfaktor enn tidligere tiders jord- og skogbruk.
Nedbygging av arealer utgjør lite i prosent, men den biologiske verdien av de nedbygde områdene var ofte stor i utgangspunktet, og blir sterkt redusert ved nedbyggingen. Framveksten av energisektoren med vassdragsinngrep, energiproduksjon og energitransport har i løpet av århundret bidratt til omfattende inngrep i norsk natur. Det samme gjelder utbygging av offentlig infrastruktur med vei og jernbane.
I løpet av de siste 20-30 årene har det vokst frem en økende bevissthet og kunnskap om hvilken betydning endret arealbruk har for naturmangfoldet. Ivaretakelse av inngrepsfrie naturområder er blitt en egen miljømålsetting, og kommuner og næringssektorer er dermed pålagt å ta mer hensyn til slike områder i sin arealplanlegging.