Tilstand

Redusert vannkvalitet, særlig på Sørlandet

Nedfall av svovel og nitrogen kan føre til forsuring i vann og jordsmonn. Forsuringsproblemet i Norge i dag gir redusert vannkvalitet i vann og vassdrag i Sør-Norge, spesielt på Sørlandet. Dette har ført til at mange fiskebestander er redusert eller har gått tapt. Også annet dyre- og planteliv er påvirket av sur nedbør.

Svovel bidrar til forsuring i Norge

Avsetning av svovel fører til forsuring i Norge. Det største nedfallet av svovel kommer dessuten over de mest følsomme områdene i Sør-Norge. Siden svovelutslippene har blitt redusert raskere enn nitrogenutslippene, øker den relative betydningen av nitrogen som forurensningskilde.

Nitrogen kan føre til overgjødsling og endringer i vegetasjon

Nitrogen har en mer kompleks økologisk påvirkning på naturen enn svovel, fordi nitrogen også kan virke som gjødsel og skape overgjødsling. Det meste av nitrogenet som avsettes blir tatt opp av planter eller bundet i jordsmonnet. Det nitrogenet som ikke tas opp av planter eller bindes i jorda vil til slutt havne i fjordene våre. Her vil nitrogenet bidra til gjødsling og økt algevektst.

Lav tålegrense i Sør-Norge

Naturens tålegrense er et uttrykk for hvor mye forsuring naturen tåler. Det er en nær sammenheng mellom overskridelser av naturens tålegrenser og skader på naturmiljøet. I Norge er ferskvann mest følsomt for forsuring. Tålegrensene for vannforsuring er satt i forhold til skader på ørret. Områder i Sør-Norge har lav tålegrense for forsuring, fordi jordsmonnet er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt.

Konsekvenser

Sur nedbør gir omfattende fiskeskader

Laksen på Sørlandet har forsvunnet

Sur nedbør er fortsatt en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet i ferskvann i Norge. Det er anslått at mer enn 9000 fiskebestander var tapt og over 5000 bestander redusert pga. forsuring i 1990. Tilsvarende beregning er ikke gjort senere, men i en studie fra 2008 ble det anslått at arealet med fiskeskader i Norge var redusert fra ca. 20 000 km2 i 1990 til ca. 13 000 km2 i 2006, en reduksjon på rundt 38 prosent.

Mindre skader på skogen i Norge

På 1980-tallet førte sur nedbør til omfattende skogdød i grenseområdene mellom daværende Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen. Frykten for tilsvarende skader i Norge var stor, og i 1984 ble det opprettet et eget overvåkingsprogram for skogskader.

Det ser ut til at den norske skogen har tålt nedfallet av svovel og nitrogen. Etter en nedgang i skogens vitalitet (målt som kronetetthet) på 1990-tallet, har forholdene bedret seg. De siste årene har skogen i Norge hatt en stabil helsetilstand.

Store økonomiske tap

Skader på fisk og skog fører til betydelige samfunnsøkonomiske tap. De siste årene er det brukt ca. 90 millioner kroner årlig til kalking av vassdrag. I tillegg til virkningene på naturen gir sur nedbør skader på materialer og kulturminner, som bygninger, skulpturer og bergkunst. Forsuringen medfører derfor store samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Drivkrefter

Energibruken styrer utviklingen

Sur nedbør er først og fremst et resultat av forbrenning av fossilt brensel. Over 90 prosent av svovelnedfallet og 80 prosent av nitrogennedfallet i Norge kommer fra andre land. Utslipp i Storbritannia, Tyskland, Polen og Nordsjøen er blant de kildene som bidrar mest. Utviklingen i Europa er derfor viktig for omfanget av sur nedbør i Norge.

De europeiske svovelutslippene har blitt kraftig redusert de siste 20 - 30 årene. Dette skyldes i stor grad installasjon av renseanlegg, samt overgang fra kull til mer svovelfattige brensler. Det har ikke vært en tilsvarende reduksjon i utslipp av nitrogen, fordi disse utslippene blant annet styres av transportbruken.

Påvirkning

Industri og transport er de viktigste kildene

Kraftverk, industriprosesser, spesielt metallurgisk industri, og transport er de viktigste kildene til utslipp som fører til sur nedbør.

Reduserte tilførsler av svovel og nitrogen til Norge

Tilførslene av svovel og nitrogen til Norge har avtatt i takt med at utslippene i Europa har gått ned. Reduksjonen i totalt nedfall av nitrogen (sum av oksidert og redusert nitrogen) har vært betydelig lavere enn for svovel. Det er flere grunner til det:

  • de skadelige effektene av nitrogen kom ikke på agendaen like tidlig som for svovel
  • internasjonale avtaler for reduksjon av nitrogen ble inngått på et senere tidspunkt
  • kildefordelingen og mulighetene for å sette i gang tiltak for å redusere utslippene av nitrogen er forskjellig fra svovel
no Les mer om dataene | Del graf

 

I 1980 var den samlede avsetningen av svovel i Norge i underkant av 200 000 tonn. I 2010 var den ca. 34 000 tonn, en nedgang på over 80 prosent.

I 1980 var den samlede avsetningen av nitrogen i Norge i overkant av 100 000 tonn, men den økte til 130 000 tonn i 1990. Fra 1990 til 2010 ble tilførslene halvert, fra 130 000 tonn til 66 000 tonn.

Reduksjon i utslippene av svovel og nitrogen i Norge

Utslipp av svoveldioksid i Norge kommer hovedsakelig fra metallproduksjon, stasjonær forbrenning og andre industriprosesser. Utslippene er betydelig redusert siden 1970-tallet, da utslippene var i størrelsesorden 150 000 tonn per år. I 2012 var utslippene ca. 18 000 tonn.

Kysttrafikk, fiske, oljevirksomhet og veitrafikk er de viktigste kildene til utslipp av nitrogenoksider. I 2012 var utslippene ca. 173 000 tonn. I tillegg ble det sluppet ut 26 000 tonn av nitrogenforbindelsen ammoniakk. Jordbruket står for omtrent 90 prosent av ammoniakkutslippene.

no Les mer om dataene | Del graf

Tiltak

Bare internasjonale avtaler kan løse problemet

Sur nedbør er et grenseoverskridende problem i de fleste land i Europa, og derfor har landene gått sammen om å redusere de totale europeiske utslippene av svovel og nitrogen.

Forpliktende internasjonale avtaler

De fleste europeiske land har forpliktet seg til å redusere sine utslipp av forsurende komponenter gjennom konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger.

Flere forpliktende protokoller er undertegnet, blant annet Gøteborgprotokollen, som trådte i kraft i 2005. Denne protokollen fastsatte hvor store reduksjonene i utslipp av svovel og nitrogen i Europa skal være. I første omgang ble det satt utslippsmål for 2010, men protokollen ble reforhandlet i 2012 og det er satt nye utslippsmål som skal innfris i 2020.

Norge innfridde 2010-målene for svoveldioksid allerede i 2006, mens utslippsmålet for amoniakk og nitrogenoksider ikke ble innfridd. Amoniakkutslippene var ca. 4000 tonn over målet på 23 000 tonn i 2010. For nitrogenoksider var målet 156 000 tonn i 2010, mens det norske utslippet i 2010 var på ca. 186 000 tonn.

I den reviderte Gøteborgprotokollen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av svoveldioksid, ammoniakk og nitrogenoksider med henholdsvis 10, 8 og 23 prosent i forhold til utslippene i 2005. For Norges del innebærer de nye kravene bare mindre endringer av utslippsmålet fra 2010. For svoveldioksid ble målet nådd allerede i 2006. Utslippene av ammoniakk må reduseres fra 26 000 tonn i 2012 til 24 000 tonn i 2020, mens utslippene av nitrogenoksider må ned fra 173 000 tonn i 2011 til 156 000 tonn i 2020.

Kalking er et viktig tiltak

Kalking av vassdrag er et viktig tiltak for å bøte på skadene. Hensikten er å få tilbake dyrelivet i vassdragene. Kalking skjer enten ved spredning med båt og/eller helikopter én gang per år, eller ved bruk av kalkdoserere som tilfører kalk kontinuerlig og justerer kalkmengden ut fra pH og vannføring i vassdraget.

Kalkmengden kan variere fra noen få tonn og opp til flere hundre tonn. Årlig spres ca. 30 000 - 50 000 tonn kalk i norske vassdrag og innsjøer. Kalkingen er mest omfattende i Telemark, Agderfylkene og Rogaland.