Sur nedbør

Publisert av Miljødirektoratet Read in English

En rekke tiltak er gjennomført for å redusere utslippene av gasser som gir sur nedbør, både i Norge og i Europa. Dette har ført til at problemet har avtatt betydelig. Likevel er fortsatt store områder i Sør-Norge utsatt for og skadet av sur nedbør.

Redusert vannkvalitet, særlig på Sørlandet

Nedfall av svovel og nitrogen kan føre til forsuring i vann og jordsmonn. Forsuringsproblemet i Norge i dag gir redusert vannkvalitet i vann og vassdrag i Sør-Norge, spesielt på Sørlandet. Dette har ført til at mange fiskebestander er redusert eller har gått tapt. Også annet dyre- og planteliv er påvirket av sur nedbør.

Kart over pH i innsjøer i 1990, 2002 og 2014

Svovel bidrar til forsuring i Norge

Avsetning av svovel fører til forsuring i Norge. Det største nedfallet av svovel kommer dessuten over de mest følsomme områdene i Sør-Norge. Siden svovelutslippene har blitt redusert raskere enn nitrogenutslippene, øker den relative betydningen av nitrogen som forurensningskilde.

Nitrogen kan føre til overgjødsling og endringer i vegetasjon

Nitrogen har en mer kompleks økologisk påvirkning på naturen enn svovel, fordi nitrogen også kan virke som gjødsel og skape overgjødsling. Det meste av nitrogenet som avsettes blir tatt opp av planter eller bundet i jordsmonnet. Det nitrogenet som ikke tas opp av planter eller bindes i jorda vil til slutt havne i fjordene våre. Her vil nitrogenet bidra til gjødsling og økt algevektst.

Lav tålegrense i Sør-Norge

Naturens tålegrense uttrykker hvor mye forsuring naturen tåler. Det er en nær sammenheng mellom overskridelser av naturens tålegrenser og skader på naturmiljøet. I Norge er ferskvann mest følsomt for forsuring. Tålegrensene for vannforsuring er satt i forhold til skader på ørret. Områder i Sør-Norge har lav tålegrense for forsuring, fordi jordsmonnet er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt.

Sur nedbør gir omfattende fiskeskader

Laksen på Sørlandet har forsvunnet

Sur nedbør er fortsatt en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet i ferskvann i Norge. Det er anslått at mer enn 9000 fiskebestander var tapt og over 5000 bestander redusert pga. forsuring i 1990. Tilsvarende beregninger er ikke gjort senere, men i en studie fra 2008 ble det anslått at arealet med fiskeskader i Norge var redusert fra ca. 20 000 km2 i 1990 til ca. 13 000 km2 i 2006, en reduksjon på rundt 38 prosent.

Mindre skader på skogen i Norge

På 1980-tallet førte sur nedbør til omfattende skogdød i grenseområdene mellom daværende Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen. Frykten for tilsvarende skader i Norge var stor, og i 1984 ble det opprettet et eget overvåkingsprogram for skogskader.

Det ser ut til nedfallet av svovel og nitrogen har vært innenfor tålegrensen for den norske skogen. Etter en nedgang i skogens vitalitet (målt som kronetetthet) på 1990-tallet, har forholdene bedret seg. De siste årene har skogen i Norge hatt en stabil helsetilstand.

Store økonomiske tap

I tillegg til virkningene på naturen gir sur nedbør store samfunnsøkonomiske konsekvenser. For eksempel kan bortfall av muligheter for sportsfiske føre til økonomisk tap for næringslivet i de områdene som er berørt. De siste årene er det brukt 78-88 millioner kroner årlig til kalking av vassdrag. Forsuring kan også gi skader på materialer og kulturminner, som bygninger, skulpturer og bergkunst.

Energibruken styrer utviklingen

Sur nedbør er først og fremst et resultat av forbrenning av fossilt brensel. Over 90 prosent av svovelnedfallet og 80 prosent av nitrogennedfallet i Norge kommer fra andre land. Utslipp i Storbritannia, Tyskland, Polen og Nordsjøen er blant de kildene som bidrar mest. Utviklingen i Europa er derfor viktig for omfanget av sur nedbør i Norge.

De europeiske svovelutslippene har blitt kraftig redusert de siste 20 - 30 årene. Dette skyldes i stor grad installasjon av renseanlegg, samt overgang fra kull til mer svovelfattige brensler. Det har ikke vært en tilsvarende reduksjon i utslipp av nitrogenoksider, fordi disse utslippene blant annet styres av transportbruken.

Industri og transport er de viktigste kildene

Kraftverk, industriprosesser, spesielt metallurgisk industri, og transport er de viktigste kildene til utslipp som fører til sur nedbør.

Reduserte tilførsler av svovel og nitrogen til Norge

Tilførslene av svovel og nitrogen til Norge har avtatt i takt med at utslippene i Europa har gått ned. Reduksjonen i totalt nedfall av nitrogen (sum av oksidert og redusert nitrogen) har vært betydelig lavere enn for svovel. Det er flere grunner til det:

  • de skadelige effektene av nitrogen kom ikke på agendaen like tidlig som for svovel
  • internasjonale avtaler for reduksjon av nitrogen ble inngått på et senere tidspunkt
  • kildefordelingen og mulighetene for å sette i gang tiltak for å redusere utslippene av nitrogen er forskjellig fra svovel
Fullskjerm
  • I 1980 var den samlede avsetningen av svovel i Norge i underkant av 200 000 tonn. I 2012 var den ca. 27 400 tonn, en nedgang på over 85 prosent.
  • I 1980 var den samlede avsetningen av nitrogen i Norge i overkant av 100 000 tonn, men den økte til 130 000 tonn i 1990. Fra 1990 til 2012 ble tilførslene halvert, fra 130 000 tonn til 66 000 tonn.

Reduksjon i utslippene av svovel og nitrogen i Norge

Utslipp av svoveldioksid i Norge kommer hovedsakelig fra metallproduksjon, innenriks sjøfart og fiske og stasjonær forbrenning. Utslippene er betydelig redusert siden 1970-tallet, da utslippene var i størrelsesorden 150 000 tonn per år. I 2014 var utslippene ca. 16 700 tonn.

Oljevirksomhet, kysttrafikk, fiske og veitrafikk er de viktigste kildene til utslipp av nitrogenoksider. I 2014 var utslippene ca. 148 000 tonn. I tillegg ble det sluppet ut 27 000 tonn av nitrogenforbindelsen ammoniakk. Jordbruket står for omtrent 90 prosent av ammoniakkutslippene.

Fullskjerm

Bare internasjonale avtaler kan løse problemet

Sur nedbør er et grenseoverskridende problem i de fleste land i Europa, og derfor har landene gått sammen om å redusere de totale europeiske utslippene av svovel og nitrogen.

Forpliktende internasjonale avtaler

Forsurende gasser kan fraktes over lange avstander og forurense andre steder eller land enn der utslippet skjedde. Forurensning i andre land påvirker dermed miljøet i Norge. Slike tilførsler vil det være vanskelig å få stoppet fullstendig, men internasjonale avtaler har bidratt til å redusere mye av det. De fleste europeiske land har forpliktet seg til å redusere sine utslipp av forsurende gasser gjennom konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger (LRTAP).

Flere forpliktende protokoller er undertegnet, blant annet Gøteborgprotokollen, som trådte i kraft i 2005. Denne protokollen fastsatte hvor store reduksjonene i utslipp av svovel og nitrogen i Europa skal være. I første omgang ble det satt utslippsmål for 2010, men protokollen ble reforhandlet i 2012 og det er satt nye utslippsmål som skal innfris i 2020.

Norge innfridde 2010-målene for svoveldioksid allerede i 2006, mens utslippsmålet for amoniakk og nitrogenoksider ikke ble innfridd. Ammoniakkutslippene var ca. 4000 tonn over målet på 23 000 tonn i 2010. For nitrogenoksider var målet 156 000 tonn i 2010, mens det norske utslippet var på ca. 182 000 tonn.

I den reviderte Gøteborgprotokollen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av svoveldioksid, ammoniakk og nitrogenoksider med henholdsvis 10, 8 og 23 prosent i forhold til utslippene i 2005. For Norges del innebærer de nye kravene bare mindre endringer av utslippsmålet fra 2010. For svoveldioksid ble målet nådd allerede i 2007, mens målet for nitrogenoksider ble nådd i 2013. Utslippene av ammoniakk må reduseres fra i underkant av 27 000 tonn i 2014 til 25 000 tonn i 2020.

Revidert EU-direktiv om nasjonale utslippsforpliktelser for 2030

I desember 2013 kom EU-kommisjonen med et forslag om et revidert direktiv om nasjonale utslippsforpliktelser for blant annet svoveldioksid, nitrogenoksider og ammoniakk for 2030. Gjennomføring av direktivet vil gi en ytterligere reduksjon av grenseoverskridende luftforurensning i Europa.

Kalking er et viktig tiltak

Kalking av vassdrag er et viktig tiltak for å bøte på skadene. Hensikten er å få tilbake dyrelivet i vassdragene. Innsjøer kalkes som regel ved hjelp av båt eller helikopter, og kalkingen gjennomføres én gang per år eller med noen års mellomrom. Større elver (laksevassdrag) kalkes vanligvis ved hjelp av kalkdosere som står på elvebredden. Kalkdoserne tilfører kalk til elva kontinuerlig, og justerer kalkmengden ut fra pH og vannføring i vassdraget. Kalkmengden kan variere fra noen få tonn og opp til flere hundre tonn.

Årlig spres ca. 30 000 - 50 000 tonn kalk i norske vassdrag og innsjøer. Kalkingen er mest omfattende i Telemark, Agderfylkene og Rogaland.