Med ruiner menes her restene etter anlegg bygget av stein eller tegl lagt i kalkmørtel, som er fra før reformasjonen (1537). De fleste middelalderruinene er rester etter store monumenter som kirker, klostre, borger og festninger.

Gjennom studier av anleggenes form, byggemåter og byggematerialer kan vi få økt kunnskap om anleggets art og funksjon, arkitektur og byggeskikk, datering, hvilken virksomhet som har foregått der og hva som har skjedd med anlegget etter at det gikk ut av bruk.  

Også mindre monumentale ruiner, som for eksempel kjellere etter gårdsbygninger, er viktige kilder til kunnskap om middelalderens samfunn og kultur. Samlet og hver for seg representerer ruinene fra middelalderen derfor uerstattelige kunnskapskilder.

De fleste ruinene var i dårlig stand. Derfor satte Riksantikvaren i 2006 i gang et bevaringsprosjekt for å konservere de viktigste ruinene til et nivå hvor bare jevnlig vedlikehold og skjøtsel skal sikre dem for ettertiden.

I 2009 fikk bevaringsprogrammet økte bevilgninger gjennom regjeringens tiltakspakke. Dette har gjort at arbeidene har gått raskere, og prosjektet har kommet et godt skritt videre.

De viktigste årsakene til at ruinene skades er vanninntrenging som igjen fører til frostsprenging.

Murverket i middelalderens bygninger er ofte bygget som kistemur. Det vil si at det på en uregelmessig måte er fylt stein og mørtel eller sand mellom en indre og en ytre mur etter hvert som de ble bygget opp. I en ruin er tak og murverk nedrast, kistemuren står åpen. Vann som trenger inn i kistemuren fryser til is som igjen fører til at murene sprenges i stykker.

Det er også mange ruiner som skades av vegetasjon. Hovedgrunnen er at vegetasjon av alle slag magasinerer fukt som utvider seg når det fryser, slik at det er fare for frostsprengningsskader.

Dette gjelder alger, mose og lav, dessuten høyere vegetasjon som gress, blomster, busker og trær. Røtter fra større vekster som gror i eventuelt torvdekke eller i sprekker i selve murverket sprenger dette ut når røttenes volum øker. 

Konservering og skjøtsel av landets middelalderruiner er nødvendig. Ut over konserveringsarbeidene som pågår i forbindelse med Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner, er det viktigste, enkleste og billigste tiltaket for å bevare en ruin regelmessig skjøtsel og vedlikehold. Fjerning av store og små vekster og rydding av området rundt ruinen vil bidra til å øke forståelsen av anlegget og gi større opplevelse av ruinen i landskapet.