Arkeologiske kulturminner

Arkeologisk utgravning ved Odberg i Larvik. Foto: Lisbeth Dahl Lundgren©Riksantikvaren

Vi skiller mellom løse og faste kulturminner. Løse kulturminner er gjenstander som er bearbeidet, produsert og brukt av mennesker, for eksempel en steinøks, et smykke eller flintavfall fra redskapsproduksjon. Ifølge kulturminneloven er slike løse kulturminner statens eiendom.

Faste kulturminner er spor etter menneskers virksomhet i form av anlegg og spor i jord, stein eller berg. Noen er lett synlige, som for eksempel gravhauger, hulveger, fangstanlegg, kullgroper og bygdeborger. Andre er vanskeligere å oppdage fordi de ligger skjult under torv, jord og stein, som for eksempel steinalderboplasser, flatmarksgraver, jernframstillingsplasser og en del helleristninger. Enten de er synlige eller ikke, er de arkeologiske kulturminnene automatisk fredet etter bestemmelsene i kulturminneloven.

En stor del av de synlige arkeologiske kulturminnene er registrert i sammenheng med utarbeidelsen av Økonomisk kartverk, et arbeid som har pågått siden 1960-årene. Kulturminnedatabasen Askeladden inneholder litt over 241 246 arkeologiske enkeltminner fordelt på ca. 112 835 lokaliteter. Det er imidlertid store områder i innmark, utmark og fjellområder der registreringer ennå ikke er gjennomført. Punktundersøkelser viser at det for hvert registrerte arkeologisk kulturminne kan finnes mer enn 20 ukjente.

Samiske kulturminner

Etter kulturminneloven er samiske kulturminner som er eldre enn 100 år automatisk fredet. Det er registrert 11 342 enkeltminner, fordelt på 3313 lokaliteter, med samiske dateringar i Askeladden.

Kulturminner på Svalbard

I henhold til svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 er alle faste og løse kulturminner fra før 1946 automatisk fredet. Kulturminner med opprinnelse etter 1945 kan fredes av Riksantikvaren. Graver og menneskeben, samt skjelettrester på slakteplasser for hvalross, hval og isbjørn er fredet uavhengig av alder. 

Kulturminner under vann

Langs kysten, i vassdrag og innsjøer finnes det en mengde ulike typer kulturminner under vann. Disse enorme områdene under vann rommer et stort funnpotensiale for kulturminner fra praktisk talt alle kulturhistoriske perioder i Norgeshistorien. I kulturminnedatabasen Askeladden er det registrert 1668 enkeltminner under vann, fordelt på 2057 lokaliteter, og tallet øker stadig.

Jordbruket er en viktig årsak til at de arkeologiske kulturminnene blir skadet eller fjernet. En årsak er at dagens beste jordbruksarealer sammenfaller med de beste områdene for dyrking og bosetning også i fortida. Jordbruksområdene er derfor svært rike på arkeologiske kulturminner.

Skadene skyldes dessuten nye driftsmetoder i jordbruket. Tusenvis av arkeologiske kulturminner gikk tapt i løpet av det første store hamskiftet i jordbruket, før 1950. Etter krigen økte omfanget av skader som følge av nye maskiner, arealsammenslåing, bakkeplanering, nydyrking og drenering.

Etter at traktoren overtok for hesten har pløyedybden økt, og jorda presses sammen av tyngre maskiner. Det fører også til at større jordvolumer forflyttes, og materiale fra jordsmonnet spres i større grad. Samtidig ser ikke bonden lenger hva som pløyes opp. Derfor har tallet på innleverte arkeologiske funn gått ned, selv om flere oldsaker trolig blir pløyd opp. 

Også andre arealkrevende aktiviteter, som husbygging, industri og veganlegg, bidrar til at kulturminner skades eller forsvinner. Andre viktige skadefaktorer er:

• stor økning i skogsbilveier kombinert med at utmarksområder er svært dårlig registrert
• manglende informasjon og formidling
• delvis dårlig grunnlag i Økonomisk kartverk
• igangsetting av kommunale og private tiltak uten at varslingsrutiner og planlegging er ivaretatt
• bevisst hærverk
• manglende innrapportering av funn på grunn av engstelse for utgifter

Kulturminneloven gir de arkeologiske kulturminnene et sterkt rettsvern. Den setter forbud mot å "sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje" (§3). Men rettsvernet alene viser seg altså ikke å være tilstrekkelig til å gi kulturminnene den nødvendige beskyttelse. Miljøkriminalitet i form av ulovlige inngrep mot fredete kulturminner skjer både tilsiktet og utilsiktet.

Økte tilskuddsmidler til utgifter ved utgravning

Stadig flere mindre, private tiltakshavere får dekket utgifter til arkeologiske arbeider helt eller delvis. Dette er en ordning som er lite kjent blant publikum, men den er et viktig virkemiddel for å bevare arkeologiske kulturminner. Privatpersoner skal ikke trenge å engste seg for høye utgifter ved arkeologiske funn under tiltak som bygging av egen bolig, garasje, vei eller liknende. Privatpersoner skal som hovedregel heller ikke pålegges utgifter i forbindelse med tilfeldige funn av arkeologiske gjenstander.

Bedre registre som verktøy i arealplanlegging

For å styrke vernet er det avgjørende at det blir tatt hensyn til de arkeologiske kulturminnene i alle tiltak som berører arealbruk. For å innarbeide dette hensynet, er oppdaterte registre med oversikt over ulike kulturminner et viktig verktøy. Kulturminnedatabasen Askeladden  er tilgjengelig for forsknings- og forvaltningsinstanser, og er et sentralt verktøy for forvaltning og vern av kulturminner.

Informasjon for bedre skjøtsel

Et annet viktig tiltak er informasjon overfor alle aktører som kommer i berøring med arkeologiske kulturminner. Riksantikvaren og Norsk Bondelag har for eksempel samarbeidet om informasjon rettet mot landbruksnæringen. Hensikten er å gjøre oppmerksom på de kulturminneverdier som finnes i jordbrukslandskapet, sikre bedre vern og skjøtsel, og informere om hvordan det kan legges til rette for å kombinere kulturminner med drift og tilrettelegging for publikum. Fylkeskommunene har ansvar for skjøtsel, bevaring og tilrettelegging av arkeologiske kulturminner.