Karbondioksid (CO2)
CO2 er en viktig del av det naturlige karbonkretsløpet, men menneskeskapte utslipp fører til at balansen forrykkes. De menneskeskapte utslippene utgjør om lag 5 prosent av det naturlige karbonkretsløpet.
Rundt 7,2 milliarder tonn karbon slippes ut på grunn av brenning av fossilt brensel og lignende, mens avskoging av tropeskoger bidrar med om lag 1,6 milliarder tonn. Dette gir til sammen menneskeskapte utslipp på rundt 32 milliarder tonn CO2.
De menneskeskapte utslippene kan virke små sammenlignet med det naturlige kretsløpet, men de utgjør et tilskudd til et system som tidligere var i balanse. Mengden CO2 som ble tilført atmosfæren fra planter, dyr, land og hav var i tidligere tider den samme som den som blir tatt ut gjennom fotosyntese og lagring. Menneskelig aktivitet i form av brenning av fossile brensler og avskoging har økt mengden CO2 tilført atmosfæren utover det som blir tatt ut.
De mennskeskapte utslippene har ført til en økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på 36 prosent siden førindustriell tid. Konsentrasjonen ventes å fordoble seg i løpet av omtrent 50 år, dersom den nåværende utslippstrenden fortsetter. Dagens CO2-konsentrasjon er den høyeste på minst 650 000 år.
Metan (CH4)
Konsentrasjonen av metan har steget med 150 prosent siden 1750. De viktigste kildene til utslipp av metan er husdyrhold, rismarker, søppelfyllinger, produksjon og transport av naturgass, og utvinning av kull. lskjerneboringer viser relativt klart sammenfall mellom folketallet på jorda og metankonsentrasjonene. Det er derfor all grunn til å tro at også den økte metankonsentrasjonen skyldes menneskelig aktivitet. Økningen i metankonsentrasjonen fortsetter, men trenden er ikke like klar som for CO2.
Lystgass (N2O)
Konsentrasjonen av lystgass har økt med 18 prosent siden 1750. Mikrobiologisk aktivitet i jordsmonnet er hovedkilden til utslipp av lystgass.
Produksjon og bruk av mineralgjødsel som inneholder nitrogen, begynte i det 20. århundre og er en hovedårsak til veksten i lystgassutslippene. Forbrenning av fossile brensler er en annen kilde av betydning. Avgassrensing ved katalysator på biler er en raskt økende kilde.
Fluorholdige gasser
l tillegg til de naturlig forekommende klimagassene som karbondioksid, metan og lystgass, kommer klor- og fluorforbindelser. Disse inngår ikke i noe naturlig kretsløp, og framstilles primært i industrien. Blant disse gassene er de såkalte KFK- og HKFK-gassene. l tillegg til å være klimagasser bryter de også ned ozonlaget, som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling. Som resultat av den internasjonale ozonavtalen, Montrealprotokollen, er bruken av disse gassene trappet ned.
Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og brukes derfor som erstatningsstoff for KFK og HKFK, blant annet i kjøleanlegg. Bruk og utslipp av HFK har økt betydelig og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst. Disse gassene vil på sikt kunne gi betydelige bidrag til drivhuseffekten, siden de er sterke klimagasser og ofte har lang levetid i atmosfæren.
Andre fluorholdige gasser som svovelheksafluorid (SF6) og PFK-gasser (CF4) og C2F6) er blant de sterkeste kjente klimagassene. De brytes ikke ned av ultrafiolett stråling, og kan dermed oppholde seg i atmosfæren i flere tusen år. Hovedkilden til utslipp av disse gassene er produksjon av aluminium og magnesium. De fluorholdige gassene HFK, PFK og SF6 er regulert gjennom Kyotoavtalen.