Klimagasser

Publisert av Miljødirektoratet

Når vi snakker om klimagasser, fokuserer vi gjerne spesielt på CO2, metan, lystgass og f-gasser. Dette er gasser som bidrar til oppvarming av klimasystemet, og hvor konsentrasjonen i atmosfæren påvirkes av menneskelig aktivitet - for eksempel avskoging og fossil forbrenning.

Menneskeskapte CO2-utslipp bidrar mest til oppvarmingen. Derfor er CO2 ansett som den viktigste klimagassen å redusere utslippene av.

Samtidig jobbes det også for å redusere utslippene av andre klimagasser som har oppvarmende effekt, som metan, lystgass og f-gasser. Alle disse klimagassene er omfattet av Kyotoprotokollen.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Kraftig vekst i CO2-utslippene siden 1750

Karbondioksid (CO2) er en nødvendig del av atmosfæren. CO2 sørger både for at temperaturen er levelig på jorda og gir karbon til livgivende prosesser gjennom karbonkretsløpet.

Når CO2 slippes ut til atmosfæren, fordeles det først raskt mellom atmosfæren, øvre del av havene og vegetasjonen. Deretter fordeles karbonet over tid mellom lagrene i det globale karbonkretsløpet, som for eksempel jordsmonn, havdypet og bergarter.

De siste 800 000 årene fram til starten på den industrielle revolusjonen, varierte CO2-konsentrasjonen i atmosfæren mellom 180 og 300 milliondeler (parts per million). Milliondeler er en enhet for å angi konsentrasjon. Iskjerner viser at konsentrasjonene var lavest i istidene og høyest mellom istidene.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen, ca. år 1750, var CO2-konsentrasjonen rundt 278 milliondeler. Etter det har CO2-konsentrasjon i atmosfæren økt med omtrent 40 prosent. Dagens CO2-konsentrasjon er den høyeste på minst 800 000 år.

Målestasjonen Mauna Loa på Hawaii gir et godt bilde av den globale utviklingen av CO2-konsentrasjon, fordi den har kontinuerlige målinger siden 1950-tallet og den ligger i et område som er lite påvirket av menneskelig aktivitet:

  • I 1958 var det årlige gjennomsnittet av CO2-konsentrasjonen på 316 milliondeler
  • I 1987 hadde denne konsentrasjonen økt til 349 milliondeler
  • I 2014 var det årlige gjennomsnittet av CO2-konsentrasjonen 398,55 milliondeler

Historisk grense på 400 milliondeler nådd

Dersom togradersmålet skal nås, må CO2-konsentrasjonen stabilisere seg på et nivå under 400 milliondeler over tid. I mai 2013 ble CO2-konsentrasjonen i atmosfæren for første gang målt til over 400 milliondeler på Hawaii. CO2-konsentrasjonen varierer i løpet av året, så selv om konsentrasjonen har nådd 400 milliondeler på ett tidspunkt, ligger årsgjennomsnittet noe lavere. 

Dette ble likevel regnet som en milepæl knyttet til målet om at den globale oppvarmingen ikke skal stige mer enn to grader, det såkalte togradersmålet.

Et globalt nettverk av målestasjoner, som de norske målingene på Svalbard er en del av, viser samme trend som resultatene fra Hawaii.

Filmen viser konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren gjennom de siste 800 000 årene fram til januar 2009. Kilde: http://carbontracker.noaa.gov

Før den industrielle revolusjonen var det tilnærmet balanse mellom den mengden CO2 som ble tilført atmosfæren fra planter, dyr, land og hav og den som ble tatt ut gjennom fotosyntese og lagring. Selv om de menneskeskapte klimagassutslippene kan virke små, fører de til at denne balansen forrykkes.

Forbrenning av fossile brensler som kull, olje og gass omdanner fossilt karbon til CO2 og bringer det inn i det naturlige kretsløpet. Avskoging har også økt mengden CO2 som tilføres atmosfæren.

CO2 bidrar mest til oppvarmingen

I 2012 ble 9,7 milliarder tonn karbon tilført atmosfæren fra forbrenning av fossile brensler. Avskoging bidro med én milliard tonn.

Dette gir til sammen 10,7 milliarder tonn karbon - noe som tilsvarer et utslipp av omlag 39 milliarder tonn CO2. Utslippene i 2012 var dermed rundt 41 prosent høyere enn i 1990.

Mer enn halvparten av disse utslippene tas opp igjen av hav, jord og vegetasjon, slik at under halvparten forblir i atmosfæren.

Økte konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren bidrar mest til oppvarmingen. CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt med 40 prosent siden førindustriell tid. Dagens CO2-konsentrasjon er den høyeste på minst 800 000 år.

Jordbruk stor kilde

Konsentrasjonen av metan har økt med 158 prosent siden førindustriell tid. Husdyrhold, rismarker, søppelfyllinger, produksjon og transport av naturgass, og utvinning av kull er de viktigste kildene til utslipp av metan. I 2009 sto disse kildene for 60 prosent av metanutslippene. De resterende 40 prosentene kom fra naturlige kilder som våtmarker.

Økningen i konsentrasjonen stoppet nærmest opp fra 1999 til 2006, men har tatt seg opp igjen siden. Det antas at økte utslipp fra tropiske og arktiske våtmarker på grunn av klimatiske forhold er den viktigste årsaken, men vi mangler tilstrekkelig med data til å kunne si dette sikkert.

Lystgass fra gjødsel

Konsentrasjonen av lystgass økte med 45 prosent mellom 1970 og 2010. Mikrobiologisk aktivitet i jordsmonnet er hovedkilden til utslipp av lystgass.

Bruk av mineralgjødsel som inneholder nitrogen øker disse utslippene. Produksjon og bruk av slik gjødsel begynte i det 20. århundre og er en hovedårsak til veksten i lystgassutslippene. Forbrenning av fossile brensler er en annen viktig utslippskilde. Avgassrensing ved katalysator på biler er en raskt økende kilde.

Industrielle klimagasser

Mens CO2, metan og lystgass er naturlige klimagasser, framstilles fluorholdige gasser industrielt. Bruken av fluorholdige gasser har økt.

I 1970 sto de for 0,4 prosent av alle klimagassutslipp, mens de bidro med to prosent i 2012. Disse gassene vil på sikt kunne gi betydelige bidrag til drivhuseffekten, siden de er sterke klimagasser og ofte har lang levetid i atmosfæren.

KFK- og HKFK-gasser er eksempler på fluorholdige gasser. I tillegg til å være klimagasser bryter de ned ozonlaget, som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling. Som resultat av den internasjonale ozonavtalen, Montrealprotokollen, er bruken av KFK- og HKFK trappet sterkt ned.

Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og brukes derfor som erstatningsstoff for KFK og HKFK, blant annet i kjøleanlegg. Bruk og utslipp av HFK har økt betydelig, og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst.

Andre fluorholdige gasser som svovelheksafluorid (SF6) og PFK-gasser (CF4 og C2F6) er blant de sterkeste kjente klimagassene. De brytes ikke ned av ultrafiolett stråling, og kan dermed oppholde seg i atmosfæren i flere tusen år. Hovedkilden til utslipp av disse gassene er produksjon av aluminium og magnesium.

De fluorholdige gassene HFK, PFK og SF6 er regulert gjennom Kyotoavtalen.