Skogen tar opp og lagrer karbondioksid
Skogen spiller en viktig rolle i klimasammenheng. Trær og annen vegetasjon tar opp karbondioksid (CO2) ved fotosyntesen. Noe åndes ut igjen, mens resten lagres som karbon til treet råtner eller forbrennes, eller til det hogges ned. Da omdannes karbonet til CO2 eller metan, vanligvis som CO2.
Karbonet kan lagres videre i treprodukter som for eksempel tømmer, bygningskonstruksjoner, tremasse og papir. Produkter med lang levetid vil ha en positiv effekt på klimaet siden det utsetter oksidering av karbon til CO2.
Avskoging viktig årsak til økt mer CO2 i atmosfæren
Skogen dekker om lag 3 950 millioner hektar, eller om lag 30 prosent av jordas landareal. De siste hundreårene har avskoging i tropene ført til store reduksjoner i det globale karbonlageret og tilsvarende økning av CO2 i atmosfæren og i havet.
FNs klimapanel anslår at avskoging stod for om lag 17 prosent av det globale utslippet av klimagasser i 2004. Dette, sammen med økt bruk av fossile brensler, er hovedårsakene til at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt siden førindustriell tid.
Effektene av avskogingen motvirkes i noen grad av økt tilvekst i skogene i nordlige strøk.
Skog og arealbruk inkludert i Kyotoavtalen
I følge Kyotoavtalen skal utslipp og opptak av klimagasser som skyldes arealbruksendringer regnes med i landenes utslippsforpliktelser. Både avskoging og nyplanting av skog skal regnes med. Kyotoavtalen åpner også for å inkludere skogbruks-, beitemarks- og våtmarksaktiviteter utover skogplanting og avskoging.
De arealbruksendringene som skal regnes med må være et resultat av direkte menneskelige inngrep, og de må være igangsatt etter 1990. Det er bare endringen i karboninnhold som skjer i forpliktelsesperioden 2008-2012 som skal regnes med.
Hvor store opptak av klimagasser som kan godskrives varierer fra land til land. Norge kan godskrive inntil ca. 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter hvert år, eller 3 prosent av det totale norske klimagassutslippet i 1990.
De fleste industriland og mange utviklingsland er enige om at dagens regelverk, der det er et tak for kreditering av skogtiltak, har klare begrensninger, blant annet fordi det gir få insentiver til nye klimamotiverte tiltak.
Landene diskuterer nå blant annet størrelsen på de samlede utslippsforpliktelsene for den andre forpliktelsesperioden (det vil si etter 2012) og i hvor stor grad skog og arealbruk skal tas med. Landene diskuterer også hvordan opptak og utslipp av CO2 fra skog bør beregnes for å bedre insentivene for skogtiltak som optimaliserer opptaket av karbon i skogen.
I tillegg diskuteres det om man skal ta inn nye aktiviteter for å sikre en mer helhetlig inkludering av skog og arealer i en framtidig klimaavtale. Et annet spørsmål er om man skal ha et system som korrigerer for ekstreme hendelser som skogbrann og insektangrep.
Hva betyr dette for Norge?
Skogene i Norge vokser stadig. Den årlige tilveksten har økt siden tidlig i forrige århundre. Hvert år bidrar dette til et opptak av CO2 som tilsvarer om lag halvparten av de norske klimagassutslippene.
Skogen i Norge vokser sakte. Planting av skog på nye arealer etter 1990 gir derfor liten effekt i Kyotoavtalens første forpliktelsesperiode (2008-2012), og vil i liten grad bidra til å oppfylle våre forpliktelser. Norge har dessuten utslipp fra avskoging, blant annet ved bygging av veier og boligfelt. Dette må også tas med i regnestykket.
Når det gjelder vanlig skogsdrift, kan maksimalt 1,5 millioner tonn CO2 krediteres hvert år i perioden 2008-2012. Norge har mulighet til å utnytte hele denne mengden på grunn av effektive skogskjøtseltiltak de siste 50-70 årene.
Regjeringen har bestemt at Norge skal regne bidraget på 1,5 millioner tonn CO2 fra skogskjøtsel mot utslippsforpliktelsen i 2008-2012. Regjeringen vil imidlertid oppveie de ekstra kvotemengdene dette gir oss med en tilsvarende økning i satsing på såkalte CDM-prosjekter i utviklingsland.