Klima globalt

Jordens klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre årene. Målinger viser at middeltemperaturen har økt med ca. 0,74°C. De 10 siste årene er blant de 13 varmeste årene siden de første målingene i 1860. 1998 var det varmeste året med en global middeltemperatur på 0,82°C over gjennomsnittet for perioden 1961-1990. 2005 var det nest varmeste året med 0,75°C over gjennomsnittet. 2006 kommer på en fjerdeplass med 0,66°C over. 2007 er på en femteplass med 0,38°C og 2008 ser ut til å komme på en tiende plass med 0,31°C over gjennomsnittet.

Menneskeskapte klimaendringer

FNs Klimapanel (IPCC) regner det som meget sannsynlig - mer enn 90 prosent sannsynlig - at mesteparten av klimaendringene de siste 50 årene er menneskeskapte. Det er også meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule var høyere i perioden 1950 - 2000 enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 årene.

Konsentrasjonen av klimagassene CO2, metan og lystgass  i atmosfæren har økt markant som et resultat av menneskelig aktivitet siden 1750, og overstiger nå langt de førindustrielle verdiene. Dette har økt atmosfærens drivhuseffekt, og anses som hovedårssaken til den globale oppvarmingen. De globale økningene i konsentrasjonen av CO2 skyldes hovedsakelig bruk av fossilt brensel og avskoging. Økte konsentrasjoner av metan og lystgass skyldes hovedsakelig utslipp fra jordbruket.

De fleste utslippsscenariene fra klimapanelet viser vekst i CO2-utslippene utover i det 21. århundret. Dette vil gi fortsatt vekst i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Det er beregnet at dette vil føre til en økning i den globale middeltemperaturen på så mye som mellom 1,1°C og 6,4°C innen 2100, og en økning i havnivået på mellom 18 og 59 cm.

Globale klimaendringer kan medføre alvorlige økologiske og helsemessige konsekvenser, men også få store økonomiske ringvirkninger.  

For økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg. Det vil være en fare for at en rekke truede arter utryddes. Regionale endringer i nedbørsmønstre vil endre vilkårene for jordbruket. Ekstreme værforhold som storm og flom kan få endret hyppighet og styrke. Sykdommer som malaria og tropefeber kan forflytte seg til nye områder som en konsekvens av varmere klima.

Tap av landareal og risiko for flom

Økninger i havnivået vil føre til tap av landareal og økt risiko for flom. Mange av verdens mest mangfoldige og produktive økosystemer ligger nær kysten. I de fleste land er det også ved kysten vi finner de største befolkningskonsentrasjonene. Anslagsvis halvparten av verdens befolkning bor i kystsonene, og mye av den økonomiske aktiviteten er konsentrert her. Hvis havnivået stiger med en meter, vil så mye som 80 prosent av Marshall-øyene og 17,5 prosent av Bangladesh forsvinne under vann.

Værforholdene mer ekstreme

Det forventes at naturkatastrofene vil øke både i grad av alvorlighet og hyppighet i årene framover. Ferske eksempler i 2007 er flommen i Bangladesh i november, i England i juli og i Sørøst-Asia i juni. Et annet eksempel er orkansesongen 2005 i det karibiske området. Slike naturkatastrofer vil kunne ha store demografiske konsekvenser og føre til stor sosial uro.

Utviklingsland mest sårbare

Utviklingsland er generelt mer sårbare enn industriland. Det er slik både fordi de fleste av disse landene ligger i de regionene som er mest utsatt for de negative virkningene av klimaendringer, og fordi de har mindre ressurser til å takle konsekvensene av klimaendringer.

Klimaendringene er vevd tett sammen med samfunnsutviklingen. Hvor mye mennesker påvirker klimaet avhenger av flere faktorer, som størrelsen på verdens befolkning, forbruk av energi og andre varer per innbygger, transport, fordeling av forbruk mellom ulike varer og tjenester, og hvordan varene blir produsert, fraktet og brukt.

9 milliarder mennesker i 2050

Folketallet i verden er mer enn fordoblet siden 1950, og øker nå med nærmere 80 millioner per år. Framskrivninger gir en vekst fra vel 6 milliarder i 2005 til om lag 9 milliarder i år 2050, før veksten flater ut. Befolkningsveksten er ujevnt fordelt, og det forventes at 95 prosent av veksten kommer i utviklingslandene.

Forbruksmønsteret ikke bærekraftig 

En langsiktig utvikling for hele verden som legger opp til vårt forbruksmønster er langt fra bærekraftig. Endringer i produksjons- og forbruksmønstrene er dermed påkrevd, spesielt i de industrialiserte landene. I vår del av verden vokser forbruket jevnt og ganske raskt, til tross for lav vekst i folketallet. Grunnleggende behov for mat, klær og husly utvikles i retning av høyere kvalitet og større raffinement. Samtidig utvikles stadig nye behov. Det har skjedd grunnleggende endringer i sammensetningen av forbruket i de industrialiserte landene, ettersom inntektsnivå og totalforbruk har økt. Blant annet vokser tjenester og transportbehovet raskere enn totalforbruket.

Økonomisk vekst gir større miljøbelastning

Verdensøkonomien blir stadig mer globalisert. Handelsliberaliseringen begrunnes blant annet med at den vil stimulere til mer effektiv utnyttelse av ressursene. Dette kan medføre økt vekst i verdens totale vare- og tjenesteproduksjon, og dermed danne grunnlaget for bedre velferd for verdens befolkning. Liberaliseringen vil imidlertid også føre til økt transport, økt forbruk av ressurser, økte belastninger på det biologiske mangfoldet og økte utslipp av forurensende stoffer og klimagasser. Den bidrar også til flytting av forurensende industrivirksomhet til land med mindre strenge utslippskrav. For at liberaliseringen skal ha en positiv nettovirkning på miljøtilstanden, må den følges av en tilstrekkelig kraftfull miljøvernpolitikk, globalt og nasjonalt.

Gassene som bidrar til drivhuseffekten er først og fremst CO2, metan, lystgass og fluorholdige gasser. Konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren er nå den høyeste som har vært registrert de siste 650 000 årene. I følge FNs Klimapanel vil konsentrasjonen fortsette å øke. Hvor stor økningen blir vil blant annet avhenge av utviklingen av utslippene.

Et globalt miljøproblem som klimaendringer krever forpliktende globalt samarbeid. Dette samarbeidet skjer innenfor rammen av FNs klimakonvensjon.

Kyotoavtalen

Klimakonvensjonen omfatter Kyotoavtalen som omhandler utslippsforpliktelser for industrilandene. Det forventes at protokollen vil føre til at industrilandenes samlede utslipp av de viktigste drivhusgassene reduseres med 5 prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra 2008 til 2012. Den prosentvise størrelsen på forpliktelsene varierer fra land til land. Norge har forpliktet seg til å ikke øke utslippene med mer enn 1 prosent fra 1990 til 2008-2012.

Kyotoavtalen trådte i kraft 16. februar 2005. Nå har 184 land sluttet seg til protokollen. USA, som er et av de landene som har høyest utslipp av klimagasser per innbygger i verden, har valgt å stå utenfor.

Tekniske tiltak - mer fundamentale tiltak

Virkemidlene som brukes i klimasammenheng bærer preg av at dette er en kompleks problemstilling som berører mange deler av samfunnet. I  stor grad er det fokus på tekniske tiltak. Det er innen dette feltet det er mest realistisk å få utrettet noe på kort og mellomlang sikt. En løsning på klimaendringene som miljøproblem ville imidlertid trolig kreve mer fundamentale tiltak som griper inn i måten store deler av samfunnet er organisert på.