Til sammen utgjør klimagassene under 1 prosent av atmosfæren, men uten klimagassene ville gjennomsnittstemperaturen på jorda vært -18ºC. Verdenshavene ville ha vært dekket av is.
De viktigste klimagassene
De viktigste naturlige klimagassene er vanndamp, karbondioksid (CO2) og metan. Disse gassene har sine naturlige kretsløp i atmosfæren, eller mellom atmosfæren og havet, jordsmonnet eller biosfæren. Menneskeskapte utslipp bidrar til at konsentrasjonen av disse gassene øker. Det samme gjelder gasser som ozon på bakkenivå og lystgass. I tillegg til disse kommer andre gasser, i hovedsak fluorforbindelser, som utelukkende er framstilt industrielt.
Partikler med oppvarmende eller avkjølende effekt
Atmosfæren inneholder også partikler som enten kan ha oppvarmende eller avkjølende effekt på klimaet. Et eksempel på partikler som kan ha avkjølende effekt er sulfatpartikler. Konsentrasjonen av partikler med avkjølende effekt har ikke økt i tilsvarende grad som klimagassene, slik at nettoresultatet er økende global oppvarming.
Globalt oppvarmingspotensiale
For lettere å kunne sammenligne de ulike klimagassenes oppvarmingseffekt, har forskerne kommet fram til en måleenhet kalt globalt oppvarmingspotensiale (GWP eller Global Warming Potential).
GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt i forhold til karbondioksid (CO2) over et valgt tidsrom. Vanligvis benyttes tidsrommene 20 år, 100 år og 500 år, definert som den tida det tar før gasskonsentrasjonen er nede på 1/3 av opprinnelig nivå. I Kyotoprotokollen benyttes et tidsrom på 100 år i forbindelse med landenes forpliktelser.
Et lite utslipp av en klimagass med høy GWP-verdi kan medføre mer skade enn et stort utslipp av en gass med lav GWP-verdi. Av tabellen under ser vi for eksempel at en gass som SF6 vil forårsake 23 900 ganger så mye oppvarming som en tilsvarende mengde CO2 sett i et hundreårs perspektiv.
GWP-verdiene kan også være et hjelpemiddel når man må foreta prioriteringer. Er virkningene på kort sikt viktigst, for eksempel noen tiår, vil det være mer fordelaktig å redusere metanutslippene enn utslippene av de langlivede fluorgassene. De sistnevnte gassene vil derimot kunne skape problemer i mange generasjoner framover, slik at en reduksjon av disse gassene vil være en investering for framtiden.
Globalt oppvarmingspotensial for noen klimagasser
I tabellen under har vi listet opp en del klimagasser og deres globale oppvarmingspotensial for 20, 100 og 500 års tidshorisont. Vi har benyttet GWP-verdiene fra FNs Klimapanels 2. hovedrapport (SAR) fra 1996. Det er 100-års verdiene fra denne rapporten som skal brukes for å beregne klimagassutslipp under Kyotoprotokollen.
| Drivhusgass |
Levetid i atmosfæren (år) |
20 års
tidshorisont |
100 års
tidshorisont |
500 års
tidshorisont |
| CO2 |
50-200 |
1 |
1 |
1 |
| CH4 |
12 |
56 |
21 |
6.5 |
| N2O |
120 |
280 |
310 |
170 |
| CF4 |
50.000 |
4.400 |
6.500 |
10.000 |
| C2F6 |
10.000 |
6.200 |
9.200 |
14.000 |
| SF6 |
3.200 |
16.300 |
23.900 |
34.900 |
HFK,
f.eks. 134a |
15 |
3.400 |
1.300 |
420 |
Kilde: IPCC 1996
Strålingspådriv - oppvarmingseffekt
Strålingspådriv, eller "Radiative Forcing" er en måleenhet som beskriver ulike klimafaktorers oppvarmingseffekt; både naturlige og menneskeskapte. Strålingspådriv beskrives som en endring i netto vertikal innstråling og uttrykkes i watt per kvadratmeter.
Økte konsentrasjoner av klimagasser og solinnstråling har positivt strålingspådriv, det vil si en oppvarmende effekt. Økt konsentrasjon av sulfatpartikler har negativt strålingspådriv og dermed en avkjølende effekt. Figuren under er hentet fra FNs Klimapanels fjerde hovedrapport fra 2007 og illustrerer i hvilken grad ulike naturlige og mennskeskapte faktorer bidrar til global oppvarming.
