Ftalater slippes i hovedsak ut til miljøet gjennom avløpet. Flere steder er det funnet ftalater i sediment og slam fra renseanlegg. Når slammet brukes til gjødsling kan ftalatene havne i jorda og spres videre derfra. Ftalater kan også slippes ut direkte til jord fra produkter som brukes utendørs. Ftalater er påvist mange steder, blant annet i ferskvann, saltvann og i organismer som blåskjell og fisk.

Ftalater i myk PVC og andre plastprodukter er ikke kjemisk bundet. Dette fører til at stoffene kan lekke ut til omgivelsene fra produkter mens de er i bruk, eller etter at de er kastet. Små mengder ftalater kan også finnes i inneluft og husstøv. Dette skyldes slitasje og avdamping fra ftalatholdige produkter, for eksempel gulvbelegg.

Vi kan komme i kontakt med ftalater når vi bruker produkter og gjennom mat. Mat antas å være den viktigste kilden til eksponering, spesielt for voksne. Ftalaten DEHP er påvist i morsmelk og morsmelkerstatning. Plastleker med høyt innhold av enkelte ftalater kan også bidra til at barn eksponeres.

Ftalater brytes forholdsvis lett ned i vann, men brytes mye saktere ned i sedimenter og jord. Ftalater bioakkumuleres i varierende grad i organismer. Bioakkumuleringen påvirkes av organismenes evne til å bryte ned stoffene. Fisk har for eksempel bedre evne til å bryte ned ftalater enn laverestående organismer som krepsdyr. Stoffene bioakkumuleres derfor i mindre grad i fisk enn i krepsdyr.

DEHP og flere andre ftalater er klassifisert som reproduksjonsskadelige

DEHP, BBP, DBP, DIBP og et såkalt ”7-11-ftalat”, 711P; (1,2-benzendikarboksylsyre, di-C7-11-forgrenede og lineære alkylestere) er klassifisert som reproduksjonsskadelige. De kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. Dette medfører at stoffene skal merkes med farebetegnelsen giftig.

BBP og DBP er klassifisert som miljøskadelige

DBP og BBP er også klassifisert som miljøskadelige, siden de er meget giftige for vannlevende organismer. DBP i gassform er også giftig for planter. BBP kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet.

DIDP og DINP er ikke klassifisert som helse- eller miljøskadelige

Når det gjelder DIDP og DINP er det, på grunnlag av dagens dokumentasjon, ikke påvist effekter som tilsier at stoffene oppfyller kriteriene for å bli klassifisert som helse- eller miljøskadelige.

Ftalater brukes hovedsakelig som mykner i plastprodukter, særlig i PVC. Myk PVC brukes i en rekke produkter, for eksempel gulvbelegg, kabler og bygningsmaterialer. PVC plast brukes også i vesker/bager, klær, skosåler, regntøy, leketøy, innpakningsmateriale og medisinsk utstyr. Ftalater finnes i tillegg i andre produkter som tetningsmidler, lim, maling og lakk. I Norge finnes ftalater først og fremst i importerte produkter.

Ftalater i myk PVC og andre plastprodukter er ikke kjemisk bundet. Dette fører til at stoffene kan lekke ut til omgivelsene fra produkter mens de er i bruk, eller etter at de er kastet.

Før var DEHP mest brukt i Europa, nå er DINP og DIDP mest brukt

Tidligere var DEHP den mest brukte ftalaten i Europa. Nyere data viser at forbruket har blitt vesentlig redusert, nå er DINP og DIDP mest brukt.

Både produksjon og forbruk av DEHP har blitt vesentlig redusert siden 1997. I følge den europeiske ftalatindustrien skyldes nedgangen den strenge klassifiseringen stoffet har fått.

Lite informasjon om norsk forbruk av ftalater

Vi har ikke mye informasjon om norsk forbruk og utslipp av ftalater. Ut fra tilgjengelig informasjon har forbruket av DEHP blitt anslått å være i størrelsesorden 4750 tonn i 1995 og rundt 2850 tonn i 2009.

Norske utslipp av DEHP redusert siden 1995

Utslippet av DEHP i 2009 er anslått å være i størrelsesorden 118 tonn. Disse tallene er meget grove anslag. DEHP i importerte ferdigprodukter antas å være den største kilden til utslipp. Utslippene fra disse produktene til miljøet skjer først og fremst via kommunale avløp og kloakkslam.

Norske myndigheter har vedtatt et mål om at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av DEHP i den hensikt å stanse utslippene innen 2020. Tilsyn med at gjeldene krav og regler overholdes er viktig for å sikre at utslippene holdes lave i tida framover.

Regelverk i Norge

• Leketøy og småbarnsprodukter som inneholder DEHP, DBP eller BBP er forbudt. I tillegg er det innført forbud mot leketøy og småbarnsprodukter som barn kan suge eller tygge på og som inneholder DINP, DIDP eller DNOP. EU har et tilsvarende forbud.
• DEHP, DBP, BBP er forbudt i kosmetikk både i Norge og i EU.
• DEHP, DBP, BBP, 711P og DIBP er klassifisert som reproduksjonsskadelige og skal merkes med farebetegnelsen giftig. Dette innebærer at det ikke er tillatt å omsette disse stoffene til private forbrukere.
• Flere ftalater er underlagt krav om godkjenning (se Internasjonalt samarbeid).

Internasjonalt samarbeid

• I EU er det utabeidet risikovurderinger for DBP, DEHP, BBP, DINP, DIDP og DIBP. Norge har vært ansvarlig for risikovurderingen av BBP.
• Det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) samarbeider med nasjonale myndigheter om å identifisere stoffer som gir stor grunn til bekymring for helse og/eller miljø. Slike stoffer kommer inn på kandidatlisten. Mange ftalater er ført opp på denne listen. Det foreligger forslag om å føre opp enda flere. Stoffer på kandidatlisten kan senere bli foreslått omfattet av krav om godkjenning eller restriksjoner under REACH.
• Ftalatene BBP, DEHP, DIBP og DBP er også ført opp på listen over stoffer som omfattes av krav om godkjenning under REACH. Disse stoffene er det ikke tillat å bruke hvis man ikke har fått innvilget godkjenning av ECHA. De som ønsker å bruke disse stoffene må søke ECHA om å få godkjent sine bruksområder innen bestemte søknadsfrister. 
• Det er foreslått en restriksjon på innhold av de fire ftalatene DEHP, BBP, DBP og DIBP (konsentrasjonsgrense for et enkelt stoff og summen av stoffene) i produkter til innendørs bruk og i produkter som kan komme i kontakt med hud.