Et gruveområde med vassdrag og mulige forurensningskilder. Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet
Ulike metaller i avrenningen fra gruver
De metallene som er særlig aktuelle i forbindelse med norsk gruvevirksomhet er:
Konsentrasjonen av disse metallene i avrenningen fra gruvene avhenger av malmtyper, avfallstyper og deponeringsforhold. Jern, kobber og sink er vanligvis de metallene som forekommer i høyest konsentrasjon i avrenningen.
Kobber som regel viktigste forurensningskilde
Kobber er som regel det metallet som har størst betydning i forurensningssammenheng. Kobber er akutt giftig for vannlevende organismer, og av stor betydning for livsvilkår og reproduksjon av fisk. I sigevannet fra en avfallstipp ved en kobbergruve kan vi finne svært høye kobberkonsentrasjoner. Avfallstippen vil ofte være en vesentlig kilde til forurensningen fra gruveområdet.
To typer jern i sigevann
I sigevann fra gruveområder kan jern forekomme i to tilstandsformer, som toverdig eller treverdig jern. Jernet vil ofte være toverdig. Vannet er da fargeløst og ofte sterkt surt, med en pH-verdi på mindre enn tre. Etter hvert som sigevannet fortynnes i en nærliggende bekk, øker pH-verdien og jernet oksideres til treverdig og felles ut. Dette er synlig som okerutfellinger. Vi kan da se et gulbrunt belegg.
Gruveforurensning kan skade økosystemet
Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet.
Årsmiddelkonsentrasjoner i vassdrag på under 20 mikrogram kobber per liter (µg/l) som totalverdi ser ut til å ha liten skadeeffekt på fisk. Spesielt følsomme virvelløse dyr og begroing kan påvirkes ved lavere kobberkonsentrasjoner. Dette behøver imidlertid ikke ha betydning for fiskebestanden.
I noen områder finnes gode fiskeforekomster ved middelkonsentrasjoner fra 30 til 50 mikrogram kobber per liter. Disse forskjellene har sammenheng med vannkvalitet (pH, hardhet, partikler, humusinnhold), variasjonsmønster i metallinnhold, metallenes biotilgjengelighet, fiskesammensetning og gytemuligheter. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre arter som er minst tolerant overfor tungmetaller.
Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 10 til 15 mikrogram per liter. Kobberverdier over 6 mikrogram per liter betegnes som "meget sterkt forurenset", etter Klima- og forurensningsdirektoratets klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Imidlertid vil vassdrag i områder som drenerer mineralholdige bergarter normalt ha høye bakgrunnsverdier for metaller, spesielt kobber og sink. Derfor må vi akseptere høyere metallkonsentrasjoner der enn i andre vassdrag.
Avrenning av tungmetaller varierer
Tungmetallavrenning fra kisgruveområder vil kunne variere fra år til år. Dette skyldes naturlige variasjoner som for eksempel nedbør og temperaturforhold. Store nedbørsmengder vil som oftest gi økt avrenning av tungmetaller. Erfaringsmessig vil store deler av den totale årsavrenningen komme i forbindelse med vårflommen.
Avrenning av kobber skal reduseres
Målet er å redusere utslipp av kobber med 60 - 90 prosent
Målet for arbeidet med nedlagte gruver har vært at utslipp av kobber skal reduseres med mellom 60 og 90 prosent, og at kobberkonsentrasjonen skal være rundt 10 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon.
For å redusere tungmetallavrenningen må vanngjennomstrømming og tilgang på oksygen hindres. Tiltak som har blitt gjennomført har vært en kombinasjon av tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann for å stanse oksydering. Effekten varierer både med utformingen av tiltaket og naturforholdene på stedet.
Ti gruveområder er prioritert for tiltak på grunn av størrelsen på utslippene.
Å unngå inngrep kan være en løsning
For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep.
La avfallsmassene ligge
Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid.
Unngå at vann renner gjennom området
I tillegg til å unngå spredning av masser, er det viktig å hindre at vann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning. Vann fra gruveområder bør heller ikke brukes til drikkevann eller vanning. Hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver, må fagfolk konsulteres.