Forsuring av havet

Kråkebolle. Foto: MAREANO-Havforskningsinstituttet

Havet har blitt 30 prosent surere siden den industrielle revolusjonen startet, og forsuringen går stadig raskere. CO2 tas opp raskere i kaldt vann enn i varmt vann. Forsuring av havet skjer derfor raskere og blir større på høyere breddegrader, som i norske havområder, enn lenger sør.

Surere vann framover

Graden av forsuring kan variere mye både lokalt og regionalt på grunn av varierende fysiske og kjemiske prosesser i havet. Noen beregninger viser at forsuringen kan bli mangedoblet i løpet av dette århundret. Dette er de raskeste endringene i det marine miljøet som noen gang er observert, og det påvirker kjemien i alle kyst- og havområder.

I surere hav er det mindre kalk tilgjengelig. Dette gir problemer for dyr som er avhengige av kalk, for eksempel til skall eller skjelett. Skjelett og skall svekkes. I verste fall kan mange arter dø ut. Både planktonarter, reker, hummer, skjell, sjøstjerner og koraller er utsatt. Nyere forskning viser at også fisk påvirkes.

Hele økosystemer kan rammes

Planktonarter som vingesnegler utgjør en viktig del av kostholdet til mange fiskeslag, sjøfugl og marine pattedyr. Dersom vingesnegl og andre sentrale arter forsvinner, rammes hele økosystemet. Da blir artsmangfoldet og produktiviteten i havet redusert.

Norskekysten har noen av verdens største forekomster av kaldtvannskoraller. Dette er gyteplass, oppvekstområde og matfat for tallrike fiskeslag. Mer CO2 i havet vil ramme korallene våre. Effektene kan spre seg til alle nivåer i økosystemet og påvirke både fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

På Great Barrier Reef utenfor Australia er det allerede registert 19 prosent redusert vekst hos korallene. I Antarktiske farvann er det målt redusert skallvekt hos planktonarter som er avhengige av kalk. 

Større konsekvenser framover

Alt tyder på at klimaendringer og havforsuring i fremtiden vil gi enda større negative effekter enn de vi ser i dag. Dette kan gi svært store effekter på havmiljøet og de høstbare bestandene. Samvirket mellom havforsuring, klimaendringer og forurensning kan forsterke de negative effektene ytterligere.

Først i de aller siste årene har oppmerksomheten blitt rettet mot konsekvensene av forsuring av havet. Forskningen på dette feltet er derfor ganske ny.

Overvåking

I 2010 startet Klima- og forurensningsdirektoratet opp overvåking av havforsuring i norske havområder. For å få et godt bilde av endringene som skjer i havet er det ikke nok å bare måle pH-endringer. Også endringer i konsentrasjonen av ulike karbonforbindelser må måles. I 2010 blir slike målinger gjort i overflatevannet på strekningen Oslo-Kiel og Tromsø-Longeyarbyen.

Det vil også bli tatt prøver i dypere vannlag på strekningen Arendal-Hirtshals. Planen er å foreta overflatemålinger på de samme strekningene hvert år, mens målingene i dypvannet skal rullere mellom Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Forsuringsovervåkningen er en del av Tilførselsprogrammet og utføres av Norsk institutt for vannforskning, Havforskningsinstituttet og Bjerknessenteret/Uni Research.

Arbeid innenfor OSPAR

I regi av OSPAR (konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i Nord-øst Atlanteren) har Norge hatt en pådriverrolle for å sette forsuring på dagsorden. Direktoratet for naturforvaltning har hatt ansvaret for å koordinere arbeidet. En rapport som summerer opp den tilgjengelige kunnskapen er laget. 
 
Deponering av CO2 i geologiske formasjoner under havbunnen kan være et virkemiddel for å redusere nivået av klimagasser i atmosfæren. I OSPAR arbeides det derfor også blant annet med spørsmål knyttet til lagringssikkerhet og muligheter for overvåking av lagret CO2. I Norge er det Klima- og forurensningsdirektoratet som har koordinert dette arbeidet.

Forskning på hvordan havets økosystem vil reagere på forsuringen

I 2008 startet et prosjekt for å forske på hvordan havets økosystem vil  reagere på forsuringen. Prosjektet heter "Marine Ecosystem Response to a changing CLIMate" (MERCLIM),  og er finansiert av Forskningsrådet.

Flere norske institusjoner deltar, og prosjektet koordineres av  Bjerknessenteret for klimaforskning. Prosjektet er tett koordinert med EU-prosjektet EPOCA (European Project on OCean Acidification). Her er Bjerknessenteret deltaker fra norsk side.

Sommeren 2010 gjennomføres tidenes største marinbiologiske eksperiment på Svalbard. Her settes det ut mange store poser (mesokosmer) som fylles med fjordvann. Ved å manipulere konsentrasjonen av løst CO2 i vannet i posene kan en følge med på hvilken effekt dette har på plankton og det mikrobielle næringsnettet.

• Følg med på det som skjer på Svalbard sommeren 2010

Havforsuring vil også være ett av fem hovedområder for forskning (”flaggskip”) ved det nyopprettede Senter for klima og miljø i Tromsø.