Tilrettelegging

I de siste 30-40 årene er det nedlagt et betydelig arbeid for å sikre og tilrettelegge områder for friluftsliv. Nærmiljøets betydning for å oppnå målet om friluftsliv for alle har bidratt til at tilrettelegging i og ved byer og tettsteder gis høy prioritet.
 
Naturvennlig tilrettelegging som tar vare på naturkvalitetene er satt på dagsorden, blant annet gjennom DN-håndbok 27-2006 Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. Håndboken finnes bare som nettversjon.

I fjellheimen er det i hovedsak Den Norske Turistforening (DNT), Statskog SF og fjellstyrene som står for tilrettelegging for friluftsliv. 

Direktoratet for naturforvaltning har utgitt et notat: Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet med tilhørende kart over rute- og hyttenettet. Her gis det føringer for arbeid med tilrettelegging for friluftsliv i fjellet, både i forhold til verneinteresser og andre samfunnsinteresser. DNT holder i dag vedlike et merket sommerrutenett på ca. 20 000 km og om lag 7000 km kvisteløyper. I tilknytning til dette har de i dag over 450 hytter over hele landet.

De siste årene er tilrettelegging langs kysten satt på dagsorden i større grad enn tidligere. DNT, Friluftsrådenes Landsforbund og Forbundet KYSTEN har samarbeidet om å gjøre stier langs kysten tilgjengelige for allmennheten og merket. En del fyrstasjoner er blitt tilgjengelige som overnattingshytter.

Arbeidet med fysisk tilrettelegging for friluftsliv står overfor et dilemma. På den ene siden skal vi ta vare på opplevelseskvaliteter og bevare plante- og dyreliv, natur- og kulturlandskap med minst mulig inngrep og forstyrrelser. På den andre siden skal vi legge til rette for at befolkningen skal kunne drive friluftsliv. Slike avveininger må gjøres ved valg av områder som tilrettelegges, ved valg av tiltak og ved vektlegging av hvordan tiltakene skal utføres.
 
Det er en utfordring å sikre at all tilrettelegging skjer på en mest mulig naturvennlig måte, slik at opplevelsesmulighetene ivaretas og det biologiske mangfoldet ikke blir skadelidende, samtidig som det bidrar til at flest mulig får anledning til å drive friluftsliv på sitt nivå. Dette innebærer at det må finnes et vidt spekter av muligheter og ulike former for tilrettelegging fra breie, slette turveier til større naturområder helt uten tilrettelegging. I områder som er sikret for friluftsliv er det viktig at områdene tilrettelegges slik at de oppfyller den funksjon de er tenkt å ha, uten at dette går ut over kvaliteten.

Friluftsliv for alle betinger at det finnes et bredt spekter av områder for utøvelse av friluftsliv. Graden av og type tilrettelegging vil ofte være avgjørende for hvilke brukergrupper som oppsøker et område. For noen grupper vil breie, godt merkede turveier, tilrettelagte bålplasser og områder med serveringssteder være attraktive. Andre grupper som ønsker ensomhet, ro og stillhet har behov for store sammenhengende områder uten tekniske inngrep og tilretteleggingstiltak.
 
Tradisjonelt har vi regnet tilgangen på inngrepsfrie naturområder i Norge som nærmest ubegrenset, men bildet har nå endret seg vesentlig. Bare drøyt 10 prosent av landets areal har nå status som villmarksområder (mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep).

Plan- og bygningsloven er et svært viktig redskap for å ta vare på de gjenværende områdene. Naturmangfoldloven står også sentralt når det gjelder å ta vare på disse områdene. Gjennom et nettverk av etablerte og planlagte nasjonalparker vil store deler av de større gjenværende områdene, spesielt i fjellet, vernes etter naturvernloven. Innenfor disse områdene vil en gjennom forvaltningsplaner kunne etablere og opprettholde kjerneområder uten tilrettelegging.

Graden av tilrettelegging må vurderes

I tillegg til å foreta et bevisst valg av områder der det ikke bør gjennomføres fysiske tilretteleggingstiltak, bør også graden av tilrettelegging i ulike områder vurderes.

Omfattende tilrettelegging er mest aktuelt i nærheten av byer og tettsteder, ved mye brukte turutgangspunkt, hyppig besøkte naturattraksjoner og i tilknytning til reiselivsbedrifter.

I størstedelen av naturområdene vil det bare være aktuelt med enkel tilrettelegging, som kvisting, rydding av stier, merking og varding. Naturen vil i hovedsak bevares i opprinnelig stand. DNT, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund har i samarbeid utarbeidet Merkehåndboka (2002), en håndbok for tilrettelegging og merking av ruter i fjellet, skogen og langs kysten.

Ulike soner defineres

Lokale forhold vil avgjøre hvor mange soner det er aktuelt å operere med og hvordan en definerer disse. I by- og tettstedsnære markaområder kan det for eksempel være aktuelt å dele inn områdene i tre soner:

• Godt tilrettelagte markaområder er i nærsonen til bebyggelsen. Relativt omfattende tilrettelegging kan tillates, og behovene til barn, unge, eldre og funksjonshemmede skal være høyt prioritert. Sonen skal lett kunne nås til fots.
• Markaområder med hovedrutenett har sti- og løypenett. Hovedrutenettet er ryddet og merket, og bruer opparbeides i tilknytning til dette. Enkel tilrettelegging i form av natursti, benker, bålplasser og lignende kan være aktuelt for å fremme naturen som arena for undervisning, samt barn og unges friluftsliv. 
• Ikke tilrettelagte markaområder har ingen eller kun enkel merking av stier, som eventuelt er kvistet.