I dag bor ca. 80 prosent av Norges befolkning i byer og tettsteder. Godt forvaltede markaområder gir befolkningen gode muligheter til å drive friluftsliv i hverdagen. Tekniske inngrep som veier, idrettsanlegg, andre utbygginger og støy reduserer opplevelsesverdiene.

Størrelsen og formen på markaområdene varierer fra sted til sted. Noen steder er marka et større, sammenhengende område. Andre steder består marka av flere større og mindre områder med eller uten forbindelse. Bebyggelsen grenser mange steder inn mot marka, andre steder har marka jordbrukslandskap som omgivelser.

Ofte er jordbruksområder viktige overgangsområder mellom boligområder og marka og mellom delområder av marka. For mange byer og tettsteder uten større naturområder i nærheten, er nærliggende jordbruksområder de viktigste friluftsområdene for befolkningen, og ferdselsmulighetene her blir avgjørende for friluftslivet.

Marka i Oslo, Molde og Trondheim

Kartet under viser utstrekningen av en del av Oslo-områdets markaområder i samme målestokk som markaområdene i to andre typiske markabyer, Molde og Trondheim.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Markasituasjonen Tønsberg	Markasituasjonen Molde

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Tønsberg har en rekke mindre naturområder av høy kvalitet i et variert kulturlandskap, som sine markaområder. Områdenes størrelse er til sammen ca 7 km2. I hvilken grad områdene er tilrettelagt for friluftsliv varierer. Mange byer og større tettsteder som er omgitt av jordbruksområder har en situasjon som likner Tønsbergs. Flere av disse ligger i Østfold, Vestfold, Akershus og Rogaland. Her dekker en kombinasjon av natur- og jordbruksområder og kulturlandskap "markafunksjonen".

Molde har et lite, men høykvalitets markaområde som ligger inntil byen på nordsida. Det som regnes som Moldemarka har et areal på ca 30 km2. Her er det varierte skogområder og åpne øvre områder. Moldemarka henger sammen med større kuperte skog- og fjellområder mot nordvest, nord og nordøst.

Avgrensing av markaområdene

Markaområdene er i noen tilfeller klart definert, enten gjennom geografi og topografi, eller gjennom en allmenn oppfatning i befolkninga. I andre tilfeller er avgrensninga uklar, og marka fortsetter over i større naturområder.

Sammenheng grønnstruktur i bebygde områder og marka

Sammenhenger mellom grønnstrukturen i de bebygde områdene og marka er viktig både for naturmiljøet og friluftslivet. Sammenhengene gir adkomst til marka fra turdrag i grønnstrukturen og gir muligheter for korte og lange turer fra der folk bor og for gang- eller sykkelforbindelser. Sammenhengene gir også dyr og planter mulighet til å spre seg og vandre mellom ulike områder.

Markaområdene er ofte utsatt for sterkt press fra andre interesser. Dette kan være utbyggingspress, for eksempel i form av boligbygging, industri, massetak og bygging av veger og idrettsanlegg. Presset kan være mot markagrensa, men også fra hytte- og boligbebyggelse, anlegg og virksomheter som ligger inne i marka.

Summen av mange ”gode formål” som barnehager, ulike typer idrettsanlegg og så videre bidrar mange steder til stadige reduksjoner av nærområdene i marka og av grønnstrukturen i byggesonen.

Tekniske inngrep, som for eksempel kraftlinjer, teleinstallasjoner og forsvarets anlegg, reduserer også områder og opplevelsesverdiene inne i marka. Det samme kan gjelde virksomheter i landbruket. Spesielt fører flatehogst og bygging av skogsbilveger til forandringer i naturmiljøet og for friluftslivet. Skogsdrift og vegbygging kan:

• redusere eller ødelegge opplevelsesverdier i landskapet
• skape barrierer for friluftslivet
• påvirke eller splitte opp områder som er viktige for plante- og dyrelivet

Påvirkning fra skogbruket kan være midlertidig, men virksomheten bidrar også ofte til påvirkning og inngrep som er permanent.

Skogsdrift som bevisst søker å ivareta og utvikle et variert naturmiljø og landskap, kan bidra til å forbedre opplevelsesverdier og det biologiske mangfoldet.

Mange kommuner driver ulike former for planlegging av arealbruk, virksomheter og tilrettelegging for friluftsliv for markaområdene. Stortinget har forutsatt at alle kommuner med markagrense skulle utarbeide en egen plan for forvaltning av sine markaområder innen 2006.

Direktoratet for naturforvaltning har laget en veileder (DN-håndbok 24 -2003) for dette arbeidet. I følge veilederen bør en markaplan:

• bidra til å sikre markaområdenes grenser
• fastlegge rammer og mål for forvaltning av ulike deler av marka
• avklare forholdet mellom ulike brukerinteresser
• være grunnlag for en handlingsplan for målrettet tilrettelegging for friluftsliv

En gjennomgang fra DN i 2006, basert på opplysninger fra fylkesmennene, avdekket at mange byer og tettsteder ikke hadde laget egne planer for å ta vare på de nære markaområdene. I mange tilfeller er det ikke trukket noen spesiell markagrense, og for mange byer og tettsteder er det ingen konkrete handlingsprogrammer for tilrettelegging av friluftsliv i nærområdet.