Om lag 80 prosent av befolkningen i Norge bor i byer eller tettsteder. Norske byer og tettsteder er i vekst og det skjer en fortetting. Samtidig vil vi ha naturen rett utenfor stuedøra. Tilgang på utearealer og en sammenhengende grønnstruktur blir stadig viktigere for oss. Det trenger ikke være noen motsetning mellom å ivareta en grønnstruktur med høy kvalitet, og samtidig ha en tett bystruktur. 

Befolkningsvekst fører til press på miljøet. Det kan bety at grønne områder blir bygd ned. Kommunene skal unngå å bygge ned grøntområder og heller omforme eksiterende byggeområder. I de 13 største byene skjer nå det meste av utbyggingen som fortetting og byomforming. Det kan gjøres ved bevaring, videreutvikling eller nyetablering av områder eller turdrag. I de fleste byer og tettsteder finnes områder som kan bygges ut, uten å ramme naturverdiene. Grønnstruktur og nærområder rammes også av økt trafikk med køer, støy, svevestøv og store utslipp av klimagasser.

Rundt byene ligger det friluftsarealer som er mye brukt. Å kunne drive med uteaktiviteter i nærheten av hvor vi bor er verdifullt for oss. Å miste grønne områder kan gi negative konsekvenser for folks helse. Det er derfor viktig å hindre en at viktige naturområder og stier blir bygd ut.  Grønnstrukturen i byer og tettsteder må bevares og videreutvikles.

Av de grønne områdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet, finnes det bare 20-30 prosent igjen i dag. Presset på de grønne områdene er størst i de største byene. I de siste 40-50 årene har belastningen på naturen nær byer og tettsteder økt og arealet som brukes til tettsteder i Norge har nesten fordoblet seg. De grønne arealene har etterhvert blitt mer parklignende.

Disse områdene blir gjerne brukt til barnehager og idrettsanlegg. I tillegg blir lekeareler og balløkker mange steder bygd om til anlegg for organisert idrett. Det har blitt mer av de grå arealene, som for eksempel veger og parkeringsplasser. Sammenhengende turstier blir brutt eller smalnet inn. Strandsoner og bekkeløp har blitt redusert. Dette har også innvirkning på det naturlige plante- og dyrelivet.

Målrettet arbeid i kommunene har etter hvert bidratt til et bedre vern og utvikling av grønne områder. Å hindre at områder splittes opp eller bygges ned er viktige mål. Å åpne opp bekker som tidligere har vært lagt i rør og anlegge stier, er gode eksempler på reetablering av grønnstruktur.

Bestemmelser og veiledning

Mange av bestemmelsene som kommunene følger om grønne områder finnes i plan- og bygningsloven og i naturmangfoldloven. Direktoratet for naturforvaltning utarbeider veiledningsmateriale til bruk i dette arbeidet.

Handlingsplan for grønne områder

Kommunene skal ha oversikt over hvilke områder som er å regne som grønne områder, sikre og planlegge hva de skal brukes til og tilrettelegge for bruk av dem. Planleggingen skal for eksempel ta hensyn til dyrket mark, skogbruk, viktige historiske minner og drikkevann. Tiltak for et område blir beskrevet i en egen handlingsplan, som skal sikre målrettet vern og utvikling av grønne områder. Regjeringen har styrket jordvernet, og mange byer har bymarker som er ivaretatt gjennom planvedtak eller egen lov.

Byfornyelse og regulering av trafikk

Flere av storbyene har samarbeidet med staten om å sikre de mest verdifulle områdene for lek, opphold og friluftsliv for allmennheten. Det er et viktig ledd i oppfølgingen av nasjonal politikk om gode forhold for friluftsliv og uteaktiviteter der folk bor. Konsentrert byutvikling er en forutsetning for et effektivt kollektivtrafikktilbud, og for at flere sykler og går. Det er også god klimapolitikk. Fortetting og byutvikling er mer krevende enn utbygging på arealer utenom byggesonen. Den nye plan- og bygningsloven har verktøy som skal gjøre det lettere å få til fortetting.