Avfallsdeponering

Korperud avfallsdeponi i Kongsvinger med bunntetting slik det ser ut i dag. Foto: Steinar Østlie.

I følge Statistisk Sentralbyrå ble nær 2,4 millioner tonn avfall lagt på deponi i 2008. Dette er en økning på 10 prosent fra året før, og på 69 prosent siden 2005. Før dette, i perioden 2003 til 2005, holdt avfallsmengden til deponi seg relativt stabil på omkring 1,4 millioner tonn.

Veksten de siste årene skyldes i stor grad økning i såkalte lett forurensede masser. Dette er jord, stein- og grusmasser fra bygge- og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling fordi de inneholder ulike stoffer med forurensningspotensial. Avfallet klassifiseres imidlertid ikke som farlig avfall.

Økningen har trolig sammenheng med myndighetenes skjerpede fokus på forurensningspotensialet til slike masser, samt økt bevissthet knyttet til håndteringen av disse. Vekst i bygge- og anleggsaktiviteten har antakelig også bidratt til økningen.

Deponering av biologisk nedbrytbart avfall fører til utslipp av klimagassen metan. Om lag 0,6 millioner tonn nedbrytbart avfall ble deponert i 2007.

Metan dannes når organisk materiale brytes ned uten tilførsel av oksygen fra lufta. I avfallsdeponier legges avfall så tett at det ikke kommer til luft. Mikroorganismer, som bakterier og sopp, spiser det organiske avfallet, og metan produseres som et biprodukt i denne prosessen. I 2009 utgjorde utslipp fra avfallsdeponier omkring 2 prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det er ventet at utslippene av metan fra deponier kan bli redusert med om lag to tredjedeler innen 2040.

Deponigass kan i tillegg inneholde svovelholdige gasser som kan avgi lukt og være til sjenanse for nærmiljøet.

Figuren viser en nedgang i utslippene av metan fra 1990. Dette skyldes dels uttak og fakling av metangass, dels tiltak for å øke gjenvinningen av avfall og effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. 

Norske avfallsdeponier har krav om metangassoppsamling i sine tillatelser. Noen deponier utnytter metangassen til energiformål. Andre fakler av metangassen slik at den mister sitt globale oppvarmingspotensial. Når metangassen fakles av, brennes den av uten energiutnyttelse. Metangass er 21 ganger sterkere i sitt oppvarmingspotensial enn CO2. Krav om oppsamling av metangass for videre energiutnyttelse eller fakling har ført til at utslipp av metan fra avfallsdeponier har gått ned fra 80 000 tonn i 1991 til 56 000 tonn i 2007.  

Sigevannsproblematikk

Sigevann fra avfallsdeponier kan gi utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer som tungmetaller, organiske miljøgifter, næringssalter og andre stoffer som kan redusere kvaliteten på lokale vannforekomster.

Målinger av sigevann fra deponier viser at det inneholder tungmetaller som arsen og kvikksølv, og organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, PCB eller PAH.

Om sigevannet slippes urenset ut i en lokal resipient som elv, fjord eller kommunalt nett, kan det medføre fare for forurensning.

I 2002 ble EUs deponidirektiv (1999/31/EF) tatt inn i norsk regelverk, og er gjennomført i avfallsforskriften kapittel 9 om deponering av avfall. I deponiregelverket har det vært en overgangsperiode frem til 16. juli 2009, og etter denne datoen må alle deponier som skal drives videre overholde kravene i forskriften, noe som innebar nye tillatelser med nye og strengere krav.

Forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall som papir/papp, trevirke og tekstiler. Forskriften forbød allerede deponering av våtorganisk avfall som slam og matavfall. Krav til oppsamling av deponigass og forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall vil gi reduserte utslipp av klimagassen metan.

Krav til private og kommunale avfallsdeponier

Formålet med avfallsforskriften kapittel 9 er at deponiene skal drive på en kontrollert og forsvarlig måte, slik at skade på mennesker og miljø unngås i størst mulig grad. Det kreves blant annet dobbel bunn- og sidetetting, sigevanns- og metangasshåndtering, samt krav til overvåking av utslippene ved deponier. Den stilles også krav til at avfallsprodusent og deponiansvarlig skal ha kunnskap om avfallets potensielle miljøskadelige egenskaper. Miljøkravene skal på sikt redusere utslippene fra deponiene. 

Deponier som ikke oppfylte de nye kravene måtte legges ned. Disse har fått krav til avslutning og etterdrift, siden det fortsatt vil være utslipp fra disse i mange år fremover. Fra å være rundt 330 deponier i 1992, er det nå igjen om lag 60 deponier i Norge, i tillegg til noen bedriftsinterne industrideponier.