Sitkagran

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Sitkagran (Picea sitchensis) er det mest utplantede utenlandske treslaget i Norge. Treslaget evner å spre seg ut av plantede bestander og til omkringliggende natur, og det brukes årlig store ressurser på å fjerne både plantede og spredde bestander av sitkagran fra verneområder.

Sitkagran sprer seg langs kysten

Sitkagran vokser naturlig langs vestkysten av USA og Canada, og utbredelsen strekker seg i et belte fra California i sør til Alaska i nord. Utbredelsen er først og fremst langs kysten, men i noen områder vokser den mer enn 80 km inn i landet. Den forekommer vanligvis på under 300 meter over havet, men har blitt registrert opp til 900 meter over havet i det sørlige Alaska.

Utplantet i Norge

Sitkagran har i all hovedsak blitt plantet langs kysten. Her har treslaget stedvis forandret tidligere åpne landskap til tett skog, særlig på Vestlandet har grana også vist seg å ha gode spredningsegenskaper og spredd seg ut av de plantede områdene. Blant annet viser sitkagran spredning til den truede naturtypen kystlynghei. Sitkagran står oppført med svært høy økologisk risiko i Artsdatabankens publikasjon Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012.

Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet til planting i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang til frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960 – 75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av plantefeltene med sitkagran betegnes som relativt unge i dag.

Mesteparten av sitkabestandene fins i kyststrøkene fra Vest-Agder og til og med Troms, og det er estimert at det til nå totalt er utplantet ca. 500 000 dekar i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca. 137 000 dekar), deretter Hordaland (ca. 66 000 dekar), Møre og Romsdal (ca. 61 500 daa) og Rogaland (ca. 54 000 dekar).

Sprer seg langs kysten

Sitkagrana fins naturlig langs vestlysten av Nord-Amerika. Treslaget trives i et fuktig miljø, og tåler vind og saltdrev godt. Dette skaper et konkurransefortrinn med andre treslag langs kysten, og sitkagran blir derfor ofte foretrukket foran for eksempel gran (Picea abies), som er det vanligste økonomiske treslaget ellers i landet.

Sitkagrana vokser raskt og setter kongler tidlig. Lav frømasse gjør at evnen til å kunne spre seg over lengre avstander er høyere sammenliknet med andre treslag, men sannsynligheten for spredning er i stor grad avhengig av mange forhold.

Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre til økt etableringsmuligheter for grana. Det er spesielt åpne landskap eller forstyrra mark i kystnære strøk som er utsatt for spredning og etablering av sitkagran. Treslaget viser ikke stor evne til å spre seg i allerede etablert skog.

Kan endre artsmangfoldet

Sitkagran har vært plantet ut i områder der man har forventet best vekst. Lune skråninger i fjordstrøk har derfor stedvis blitt omgjort til større eller mindre plantefelt av sitkagran, ofte på bekostning av treslag som bjørk og furu, eller treløse områder.

De plantede bestandene endrer de klimatiske forholdene lokalt, blant annet ved at trærne blir plantet tett og hindrer mye av lyset i å nå bakken. Sitkagranen er kjent for å ha flere og lengre greiner, og dermed større produksjon av barnåler enn for eksempel gran (Picea abies). Detter fører til at lyset reduseres ytterligere før det når bakken.

Barnåler vil også etter hvert dekke store deler av skogbunnen som med tiden vil forsure jordsmonnet. På grunn av disse faktorene vil beplantninger av sitkagran endre artsmangfoldet på stedet der de plantes, og de tetteste beplantningene vil oppleve en betydelig reduksjon av arter.

Gjengroing av åpne arealer i lavlandet av både av fremmede treslag og av naturlig stedegne arter er et økende fenomen. I disse naturtypene finnes det mange stedegne arter som er oppført som truet i Norsk rødliste for arter. Etablering og spredning av sitkagran i tilknytning til slike områder vil true disse artene ytterligere, og er noe man ønsker å unngå.

Fjerning av trær og søknadsplikt for planting til skogbruksformål

Det blir nå gjort tiltak for å fjerne sitkagran i områder der den truer arter som finnes naturlig på stedet eller andre natur- og friluftsverdier. Statens naturoppsyn (SNO) har det praktiske ansvaret når det gjelder å bevare naturverdier i verneområder, og det tas hvert år ut mye sitkagran og andre fremmede treslag fra slike områder. Disse uttakene er som regel både tid- og kostnadskrevende. Tilgjengelighet og terreng avgjør hvilken metode som er mest effektiv og skånsom.

For å vite hvor man bør igangsette uttak av sitkagran er det viktig å kartlegge forekomsten av treslaget utenfor de tilplantede områdene. Alle kan delta i denne dugnaden, og du kan enkelt varsle funn på artsobservasjoner.no.  

Tillatelse for å plante sitkagran

Ved planting av sitkagran til skogbruksformål skal det søkes om tillatelse etter forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Søknaden skal sendes til Fylkesmannen minst to måneder før planlagt utplanting. Veileder til forskriften er tilgjengelig fra Klima- og miljødepartementets nettsider, og søknadsmateriell er tilgjengelig fra Fylkesmannens og Miljødirektoratets nettsider.

Ved planting av sitkagran til andre formål enn skogbruksformål, kreves det fra 1. januar 2016 tillatelse etter forskrift om fremmede organismer. Kravet om tillatelse gjelder i alle områder, med unntak av utplantinger i private hager som gjøres av privatpersoner. Søknaden om tillatelse etter forskrift om fremmede organismer skal sendes til Miljødirektoratet.